En historisk sykkeltur

Idag var den store sykkeldagen. Plassen vi bur på, har sykler til disposisjon, så eg hadde sett fram til å kjenne blodet pumpe. Når vi kom ned til der syklene var, kjølna gleden. Det var tre sykler der, en barnesykler og to andre sykler som såg ut som dei holdt på å falle frå kvarandre. Min hadde eit defekt sete, som ikkje lot seg rikke. Dermed var det så lavt at var redd for å streife bakken ut på gata. Men ut og sykle skulle eg. Sykkelen var overraskende nok utrulig god å sitte på. Polstra, mjukt sete og mulighet til å kvile hendene mine på et solid styre.

Kjell Inge, som sykla bak meg, sa eg såg morsom ut.

Det var herleg å endelig bruke kroppen min til noko anna enn å slite ut føtter, og eg naut alt eg såg. Det er så mange stilige bygninger her, og mindre travelt enn i Tokyo. Vi sykla først formålsløst rundt, og kom til et handlemekka uten like. Her burde vi nok gått av sykkelen, for det var folk overalt. Men, vi kom oss no gjennom folkehavet, og såg eit skilt i retning Hiroshima Castle. Eg stansa for å orientere meg via google maps, men prikken som viste kor vi var, hoppa energisk rundt, så den kunne eg ikkje bruke. Derfor fikk igjen karteksperten frie tøyler til å vise veg, og det gjorde han. Mobilen hans låg i korga framme på sykkelen, så vi var ikkje heilt trafikk-sikre, men det gikk bra atter ein gong.

Hiroshima castle låg i en kjempefin park. Vi betalte for å komme inn, men inne i sjølve bygningen var det ikkje så interessant. Den bestod av seks etasjer, og dei første viste berre historien til bygget. Tredje etasje var fullt av tradisjonelle samurai-draker og sverd. Eg er glad i samurai-sverd, så dette blei høgdepunktet. På toppen hadde vi utsikt over Hiroshima, og byen har virkelig komme seg på beina igjen etter atombomba. Eg får følelsen av at dei har ønska å adoptere en vestlig modell, for byen minna meg meir om en europeisk storby enn Tokyo og Kyoto gjorde. Dei hadde blant anna bestikk på restauranter, meir engelsk tekst rundt omkring, og for første gang møtte vi ansatte som snakka godt engelsk.

Etter vi hadde vore i parken, sykla vi til handlegata, der eg fikk kjøpt eit skjørt som eg sikkert ikkje får brukt så ofte fordi det er for fint til daglig bruk. Men eg er no engang svak for Japanske skjørt, og fristelsen var for stor til at eg kunne la være. I løpet av handlinga, begynte det å regne for første gang på denne turen, så det var flaks at vi var inne akkurat da. Vi fant en restaurant i nærheten, og eg valgte en salat og quiche. Etter mykje pasta og søtsaker, var dette akkurat kva magen min lengta etter. Det heile blei avslutta med en god tiramisu, og vi var fullada til endå meir sykling. Vi fant fort fram igjen til kor vi kom frå, og valgte å fortsette litt lenger enn vi strengt tatt trengte. Sola hadde komme fram igjen etter det plutselige regnskuret, og på tross av at eg no begynte å få ilt i ryggen frå den rare posisjonen eg måtte innta grunna det lave sete, var kvart tråkk verdt det.

Imorgon skal vi reise til Miyajima, som er ei øy litt utanfor Hiroshima. Eg gleder meg.

Hiroshima castle

Hiroshima

Eg sit med boka "the nix" foran meg, men klarer ikkje å konsentrere meg om orda som står der. Boka er bra, så eg kan ikkje legge skylda på den. Den har en usedvanlig miks av godt språk, visdom og humor som smelter sammen til eit mesterverk. Grunnen til at eg ikkje klarer å lese, er at vi idag var i peace memorial park, og eg treng litt tid på å fordøye inntrykka.

Det finns vel ikkje nokon som ikkje har høyrt om atom-bomba som traff Hiroshima. Det å vere her, der det faktisk skjedde, vekker mange kjensler. Allereie før vi gjekk inn i parken, kjente eg ein klump i halsen. Det var så mange fine minnesmerke, og teksten som høyrte til, gjorde opplevinga endå sterkare. Det var blant anna eit kunstverk forma som to hender som vendte oppover, kor ein flamme brant. Teksten forklarte at den ville vere der heilt til det ikkje var meir atomvåpen i verda, då vil den dø. Det var også en rekonstruert bygning som kunne observeres frå parken. No var eg så nær å gråte, at eg måtte sjå på andre ting for å forhindre at eg laga ei scene. Heldigvis var det mykje positivitet eg kunne kvile auga på. Det var bånd laga av skulebarn, som handla om fred. Det var ei klokke barn kunne ringe i, for å minnes dei døde. Ikkje minst var det en nydelig park, og det hjalp å sjå vanlige mennesker som pusta og levde.

Etter at vi hadde vore i sjølve parken, gikk vi inn på museumet. Dersom du skal til Hiroshima anbefaler eg virkelig å bruke tid på museumet. Det er mange bilder som kan vere grusomme å sjå (blant anna bilde av øydelagte kropper), men eg er glad for at eg gikk inn likevel. Det som gjorde mest inntrykk var ein lang vegg med "før" bilder av Hiroshima, fulgt med en ny vegg med "etter" bilder frå samme område. Det er ufattelig kor mykje skade atomvåpena vi har, kan gjere. Over 140000 mista livet, og mange fleire blei skada grunna stråling. Dette er så mange liv at det ikkje gikk heilt opp for meg mens eg endå var på skulen, men no får eg lyst å gå i protesttog, sende fortvila brev til Trump eller bryte meg inn i atom-lager for å detonere dei bombene som fortsatt finns.

Eg treng nok litt tid til å riste av meg følelsen av at det er noko gale med verda, men imorgon er ein ny dag. Planen er å sykle rundt i Hiroshima sidan vi har sykler til vår disposisjon. Plassen vi bur på no er heilt ulik hostellet vi kom frå. Eg skulle ønske vi hadde satsa på airbnb tidligare, men eg hadde fått en fiks idè om at airbnb sikkert ikkje var like populært i Japan, og derfor bestilte eg berre gjennom hotels.com. Sidan det var tusen ting å velge mellom, og eg ikkje er alt for glad i å bruke tid på bestillinger, var vi litt uheldige med overnattinga i Kyoto. Hiroshima-overnattinga bestilte eg ikkje før etter eg hadde vore i Dublin og blei minna på kor smart det er å velge airbnb. Det er herlig å ha en plass for seg sjølv, og plassen vi har funne er virkelig heilt super. Alt er bittelite, men med gode løysninga. Det minner meg om boka "the life-changing magic of tidying up", og sjølv om eg er ein ihuga rotekopp, ser eg at det å ha alt på ein plass, utan for mykje krimskrams, har sine fordeler. Vi har vannkoker, komfyr, vaskemaskin på verandaen (vaskemaskin OG tørketrommel i ett!), toaster og kjøleskap. Vidare er alt markert med små lapper på engelsk, slik at vi slipper forvirring og hektisk leiting. I tillegg har vi supermarknad rett ved sidan av, og vi fant ein sjarmerande vegetar-kafè. En fiber og vitamin-fix var akkurat det eg trengte. Toppen på kransekaka var at det hang eit norskt flagg i døra når vi kom inn! Sjølv om det er godt med en ny kultur, er slike små påminnere om Norge når eg kjenner savnet, godt.

Kyoto

Akkurat no sitt eg på Shinkansen som omtrent flyr oss avgårde mot Hirsohima. Vi var litt uheldige og tok feil tog i begynnelsen, men sjølv om vi havna på feil stasjon, fantes det ei ny rute vi kunne ta.
Eg syns det er litt ironisk, at folk fra Japan er så tålmodige når dei står og venter på tog og andre transportmiddel, samtidig som dei har konstruert dei raskaste måten å komme seg fram på i verda. Kan det vere at tida dei sparer inn på høg-hastighetstog gjer at det ikkje er noko å stresse med ellers? I dei fleste land har eg sett mennesker som tripper opp og ned, ser på klokka, sukker tungt. Som om noko viktig skal skje, og derfor har dei ingen tid å miste. Her står folk i ro. Ingen hastige bevegelser, anna enn et dypt bukk om omstendigheten krever det. Det minner meg om ei av favoritt-bøkenen frå når eg var ei lita tulle: Momo og kampen om tiden. Kort fortalt handler det om ei lita jente som havner opp i litt av noko trøbbel. Menn med stresskofferter har invadert den vesle byen ho bur i. Dei gir råd som skal gjere folk meir effektive. En god måte å spare tid på. Det desse uskyldige menneska ikkje veit, er at tida dei sparer er det som held desse tidstyvene i live. Eg veit selvfølgelig ingenting om korleis Japanere har det på innsida. Kanskje er dei meir stressa enn det virker som? 

Det er ei stund sidan eg har skreve. Vi har vore i Kyoto i to dager, og dagene har vore meir avslappende enn i Tokyo. Første dagen bestemte vi oss for å ta ein turis-buss som tok oss til tre av dei meste kjente templa i Kyoto. Tru meg, det er MANGE tempel å velge mellom, så det er sikkert mange andre vi kunne sett. Turen skulle egentlig ta ca 4,5 timer, men tok vel en time lenger. Vi såg eit vakkert gull-tempel, eit tempel med utsikt over heile byen og eit der vi fikk vandre mellom bambus-tre. Bambus-trea ser egentlig uvirkelige ut. Som tatt ut av en disney-film. Det var berre pandaen som mangla, men dei som valgte rekvisitter frå denne ukjente disney-filmen, hadde i alle fall fått med seg ei skilpadde. Eg elsker skilpadder! Kanskje det også stammer frå Momo-boka, for der er det ei skilpadde som viser Momo vei, slik at ho ikkje skal bli fanga av tidstyvene. Det er noko med deira sakte vandring gjennom livet som appellerar til meg. Kanskje fordi eg trur skilpaddene har noko viktig å lære meg: Det er ikkje når eg haster avstand at eg lærer noko. Det er når eg tar det rolig og tar innover meg omgivelsene, at eg virkelig opplever noko.

Ellers syns eg vi har vore flinke til å finne fram. Det vil sei, Kjell Inge har vore flink. I starten var eg ansvarlig storesøster og brukte google maps flittig, men etterkvart som Kjell Inge fikk kontakt med sitt indre kart, var ikkje dette like nødvendig lenger. Når vi hadde vore ein plass en gang, var ruta som rissa inn i han. Kyoto var generelt lettere å navigere i, noko som gir meining sidan menneskemengden som bur der er skjært ned til beinet samanlikna med Tokyo sine 13 millioner. 

I forhold til hostellet vi valgte, var vi ikkje heilt fornøgd. Med ein gong vi kom inn i rommet, kjentes det som eg fekk eit karatespark i nasa. Det lukta nemleg særdeles dårleg, ei lukt som eg enda ikkje har identifisert. Dette var eigentleg positivt, for det gjorde at vi tilbrakte minst mulig tid på rommet. Mens eg er i gang med klaginga: Første natta hadde eg ein nabo som likte å snorke, så det kilte irritasjons-muskelen min kraftig. Men: Han var som fordufta neste natt, og eg sov derfor godt dei to neste nettene. 

For dei som har lest mitt innlegg om den fantastiske bollen, har eg gode nyheter. Den er observert på nytt! Når Kjell Inge måtte finne ut kva slags tog vi kunne ta sidan vi var havna på heilt feil stasjon, såg han bollen og tok eit bilde av den. No kan vi gå og vise bilde til alle vi møter, og bli leda til neste bolle. 

Det var mange "kimono" rentals i Kyoto. Vi såg dessverre ingen ekte geisha-er, men draktene kunne vi sjå overalt

Ein bit av himmelen

Det finns ikkje nok adjektiv i det norske språk. Korleis forklare det uforklarlige? Enkelte opplevelser er vanskelig å beskrive, men eg skal gjere eit forsøk.

Vi har allereie komt til dag fem av ferien min. Eg sit i senga på hostellet, bak eit forheng som skjermer meg frå andre gjester som eg ikkje veit om befinn seg bak sine forheng, og tenker tilbake på dagene som har vore. Mange opplevingar og inntrykk flyt rundt i bevisstheten min. Som perler på ei snor triller dei fram. Den første perlen er kanskje litt merkelig, men det er ei perle av dei sjeldne. Det er kanskje litt sært, men denne perla handler om mat. Meir spesifikt, eit bakverk. 

Pooh Bear Quotes About Honey

Eg skriv sjeldent om mat. For å vere ærleg er eg til og med ikkje særlig flink til å smake skikkeleg på det eg har på tallerkenen. Det hender at maten er fortært før eg har registrert at den har entra munnen. Selvfølgelig finns det mange unntak. Når eg var i Kina smakte eg ei fantastisk Peking-and og på 'dialog i mørket' i Hong kong, åt eg i totalt mørke, som resulterte i at eg faktisk fokuserte hundre prosent på det som traff smaksløkene mine. Men: Idag gløyme eg tid og stad. Eg lukka auga mine og gjorde ikkje anna enn å nyte øyeblikket. 

Det begynte tilfeldig. Min bror blei impulsivt dratt mot et bakeri. Eg måtte egentlig på toalettet og var dermed skeptisk. Men eg tenke: Det tar jo ikkje lang tid! Vi var eit steinkast unna hotellet, så litt eye-candy kunne eg tåle.

Celebrate Winnie

Bakeriet var ganske fantastisk (igjen mangler eg betre adjektiv). Det skinte og oste fra herlige bakverk. Vi gikk rundt, og eg oppdaga at eg fikk lyst på noko søtt. Men kva? Kjell Inge stoppa ved ei smaksprøve. Eg såg tvilande på den vesle firkanten. Heilt ærlig, var ikkje smaksprøva særlig tiltalende. Den virka tørr, og eg tenkte at dei sikkert prøvde å bli kvitt den. Eg heva tannpirkeren og stakk biten i munnen. Auga mine sperra seg opp i undring. Ein eksplosjon av smaker traff tunga mi, og eg innsåg atter en gang at utseende ikkje er alt. Eg var solgt. Eg skulle gjerne raska til meg heile beholdningen av produktet, men hadde fornuft nok igjen til å berre kjøpe to. En til meg, som allereie hadde lyst på meir, og en til bror min som hadde introdusert meg for ei ny verd av glede. Den Japanske kvinna bak disken, smilte i glede. Eg veit ikkje kva ho tenkte, men kanskje såg ho min oppriktige kjærleik for bollen som no befant seg i trygt innpakka i ein pose. Ho duppa djupt som Japanere gjer, og eg forlot butikken med vann i munnen. Vi gikk på ein vanlig butikk etterpå, for vi trengte fortsatt meir føde. Kjell Inge kjøpte modig sushi, mens eg allereie var så ivrig etter å sette tenna i mi nye investering, at eg nøya meg med nudler. Når vi kom på hostellet, gikk vi rett til lobbyen. På dette tidspunktet fraus eg. For første gang hadde temperaturen sunke, og etter dager med 30 varmegrader eller meir, kjentes det som eg befant meg i en fryser.

Nudlene var ikkje veldig spennende, men eg hadde noko å glede meg til. Når eg endelig var ferdig med den kjedelige, obligatoriske middagen, tok eg ærbødig fram bollen. Den glinsa mot meg, nesten som den smilte. Eg veit ikkje kva den inneholdt, men det brydde eg meg ikkje om der og då. Eg tok en bit, og lukka auga. 

Enda ein grunn til å elske Japan

Mat SKAL nytes, og eg innser med skam at eg ofte synder på det punktet. På tross av min gryende interesse for mat etter å ha sett masterchef og bestemt meg for at eg må tilbringe meir tid på kjøkkenet, har eg svikta matverda. Alt for ofte kjøper eg ferdigmat, for eg er ingen god kokk. Desto større grunn til å faktisk sette pris på det andre lager. Ikkje at eg er heilt håplaus: Eg elsker vegetar-lasagnen på café speciale, og behandler den alltid med respekt. Men dette bakverket var noko anna. Eg kan med hånda på hjerte sei at det er den beste kalori-bomba eg nokon gang har smakt. Tru meg, eg har fått i meg mykje sukker og fett før, så eg er ganske erfaren når det kjem til dessert. Men eg har svikta den kulinariske verda. Eg har ikkje innsett kor mykje det finns der ute som endå er uprøvd. Kvar bit eg tok, ga meg glede. Etter to biter, sendte eg bilde til Niran-Jan og sa at dette var det beste eg nokongang hadde smakt. Dersom han kan reprodusere dette, står eg i evig gjeld til han. Han sendte ei oppmuntrende melding tilbake: Den bestod sannsynligvis av smør, sukker og fett, ingen stor sak. Men det var ikkje berre desse ingrediensene. Det var sammensetningen av dei. Kandisert sukker på botnen og toppen, dynka i herlig fett. Dersom kan klarer å lage noko tilsvarende, kjem eg til å vere lykkelig i lang, lang tid.

Imorgon reiser vi til Kyoto, noko eg virkelig gleder meg til. Men det er litt trist og. For eg finn nok aldri ein bolle som dette igjen. Planen er å gradere meg ved å kjøpe mange eksemplar imorgon. Kroppen min blir kanskje sløv og misfornøgd med alle kaloriene, men livet skal nytes, ikkje sant? Eg har fantasier om å vakuum-pakke en av dei, slik at den kan tas med til Norge og analyseres. Niran-Jan kan smake, og få den samme opplevinga som meg. Han kan smake og dermed lage ein kopi. Det blir vanskelig, men han er i motsetning til meg, flink på kjøkkenet. Han liker og bake, som eg har nytt godt av. 

Dette er eit av dei lengste innlegga mine. I utgangspunktet hadde eg tenkt å skrive meir om Tokyo og alt eg har sett her. Menneska som fascinerer meg. Dei er vakre og interessante. Eg ville og skrive om bygninger eg såg, og Shinjuku, som er en bydel eg har lyst å utforske meir i framtida. No er eg sikker: Eg skal tilbake til Tokyo. Om så berre for å smake bollen igjen. 

Etter å ha spist bollen, var eg varm og nøgd. Eg var og trøtt, og sukka tilfreds når eg la meg i senga for ein liten høneblund. Eg låg i stillhet og tenkte på kor fint livet var. Så mange gleder, så mykje å sjå fram til. 

Eg avslutter med bilder av eit fint tempel vi snubla over i Shinjuku. Eit tempel er ein stad for refleksjon og ettertanke, for å minne oss på at vi lever her og no. Det var kanskje ein bolle, men det var òg eit øyeblikk av total tilstedeværelse og tilfredshet. Det er slike sanseopplevelser en husker. Det minna meg på å fortsette med å følge med på kva sansene mine forteller meg. Å ta inn det verda har og by på. Eg skal straks legge meg, og avslutte dagen med ei lydbok. Eg har mange og velge mellom, og etter å ha blitt ferdig med ei veldig god bok om dissosiasjon, er eg i grunn metta for idag. Kanskje eg kan finne ei lydbok om å vere tilstede i nuet? Eller kanskje har eg lært det allereie. Kanskje skal eg berre sove og glede meg til en ny dag imorgon. 

Eit skritt inn i framtida

Dag tre i Tokyo. Etter igår tenkte eg: No har vi sett det viktigaste. Så feil kan en ta! Denne dagen er så langt den beste, ikkje berre på grunn av kva eg har sett, men minst like viktig: Kva eg har følt. Vi var litt seinare opp idag enn igår, og var ikkje like raske før vi befant oss på metroen. Eg handla nokre kle og vi utforska nærområdet litt meir. Vi bestemte oss så for å sjå "the imperial palace" som var palasset Shogunene regjerte i fra ca 1600-1800. Det var surrealistisk å sjå skyskrapere rett ved sidan av parken, nytt møter gammelt på en tiltalende måte. Når vi gjekk gjennom parken, var det 32 grader og sol, og eit skilt advarte oss mot solstikk. Ikkje så lenge etterpå blei eg litt svimmel. Kanskje var dette den hypokondriske delen av meg som kom til uttrykk med rare symptomer, men det gikk fort over når eg fekk i meg is og kald drikke. Etter at vi hadde vandra i parken, visste vi ikkje heilt kva vi skulle.

Eg satte meg ned for å lese gjennom en Tokyo guide som eg hadde raska med meg frå hostellet, og auga mine gikk mot Odaiba som eg følte en slags mystisk dragning mot. Vi var begge slitne, og usikre på om vi orka ein time med reising, men etter at eg fant ut at the national nature and science museum låg i området, bestemte vi oss. Vi skulle trosse metro-systemet nok eingong, og la i veg.

Eg har sjeldent vore så glad for at eg trossa skepsis før. Museumet var fantastisk! Allereie frå vi kom inn og leste introduksjonen, var eg solgt. Museumet begynte med ein tegning på golvet som viste veier til utvikling i vitenskapen. Eg hugser ikkje alle, men tilfeldigheter og integrasjon gjennom utveksling av informasjon, var to av dei. Eg blei så rørt at eg nesten begynte å gråte, fylt av ærefrykt. Her var ein stad fylt med kunnskap og ønske om å utdanne besøkende.

Eg likte korleis alle utstillingene hadde eit spørsmål på slutten. "Kva ville DU gjort dersom du kunne vere med på å forbetre klimaet?". Det var heile tida oppfordringer om å tenke. Dette var spesielt aktuelt når det kom til presentasjonen av roboter. På den eine sida blei det framheva kor stor betydning roboter og teknologien som følger, vil ha for oss, samtidig som en blei oppfordra til å ha etiske problemstillinger i bakhovudet.

Klokka fire satte vi oss ned saman med andre skuelystne for å sjå ein ekte robot i aksjon. Eg fekk gåsehud. Det kjentes som om eg hadde framtida rett foran meg, at eg hadde fått sett forbi eit forheng som viste morgondagen i all sin prakt. Kanskje det er slik det kjentes for dei som satt klistra foran skjermen ved den første månelandinga? Kjensla av kor mange muligheter vi har. Nokre ganger er det milevis frå å lese om noko (eg er glad i litteratur knytta til nyvinninger) til å faktisk sjå "beviset" på at no er vi her. Eit steg nærmare ei ny verd. Å sjå roboter som ligna mennesker og snakka som dei, var utrulig spennende. Eg var ikkje den einaste som lot meg fascinere og bevege. Eg såg ei lita jenta ved sidan av mor si, som fikk "snakke" med ein ekte robot. Først gråt ho, for det må ha vore ubehagelig å sjå noko som ligna eit menneske, men ikkje var det. Etterkvart blei ho meir nysgjerrig, og roa seg når mora fortsatte som om alt var normalt. Eg tenkte: Desse menneska, dei er med på å bygge framtida. Dei har tatt steget inn i framtida før min generasjon, og vil derfor ta imot den med åpne armer. Eg håper at entusiasmen òg inneheld ein dose skepsis. For roboter med bevissthet kan potensielt vere farleg. Når eg såg roboten som kunne sparke ball og hinke på eit bein, forestilte eg meg ein brøkdel av eit sekund kor nådeløs den kunne vore om den hadde hatt frie tøyler til å gjere som den ville. Som alt anna i livet: Ein bør skynde seg langsomt. Det meste kan brukes både til positive ting og negative. Dette er atomkraft eit godt eksempel på.

Etter denne dagen er eg fylt av undring og glede. No står søvnen snart for døra, og med det ny energi til å ta innover meg endå meir av Tokyo.

Imperial palace

Park møter storby

Nasjonal museum for natur og vitenskap

Ekte robot 

National Museum of Nature and Science,Tokyo

Tempel

Kroppen er ditt tempel, seies det. Eg er så absolutt einig i dette premisset. Men eg undrast om kroppen min veit kva den vil. Den har tydelegvis trengt ti timer med søvn for å renovere seg sjølv. Eg lurer på om noko av isolasjonsmateriale som har blitt brukt, ligg igjen i hovudet mitt, for det kjennes litt ullent. Vi la oss frykteleg tidleg igår. Vi åt middag på en japansk restaurant som heldigvis hadde engelsk meny. Vi valgte begge en rett med nudler. Eg hadde ei suppe med bone marrow, som var overraskende god på tross av det skremmande navnet. Dette betydde at eg slapp å bruke pinner, og dermed fekk i meg all maten. Dette er nok ein god framtidig strategi, for eg fekk også serverte små, røde ingefærstrimler som havna på heilt feil plasser.

Nishiarai tempel. 

Den nye dagen begynte med vandring til Nishiarai tempel. Med ein gang vi kom ut døra, føltes det som vi var midt i ørkenen. Svetten klamra seg intenst til meg, og pusten gikk tungt. Men vi kom oss fram, sjølv om enkelte steg føltes som eg hadde murstein i skoa. Vi kom til tempelet, som mange går til då det bringer lykke. Kjell Inge fant en "charm" som skal bringe lykke ved eksamen. Så da går det nok bra dette skuleåret!



Vi vandra tilbake til stasjonen, for å begynne vår utforskning av Tokyo. Sidan eg hadde blitt tipsa om utkikkstårnet i Tokyo metropolitan office, reiste vi dit. Å finne ut av metro-systemet, er ingen enkel sak. Hadde vi ikkje hatt google maps, ville det nok tatt ein halv dag og ikkje ein time og finne fram. Det mest forvirrende var kva vi skulle betale for kvar stasjon.

Utsikt fra metropolitan government office

Kjell Inge

Roboter lager sko i Harajuka

Det var forskjellige metroer, med ulike farger og tal. Kodesystemet blei litt for innvikla for meg, men vi oppdaga ved en tilfeldighet at det fantes bokser før vi skulle ut, der vi kunne sjekke om vi hadde betalt for lite eller mykje. Løysninga vart dermed at vi berre kjøpte en billett og fylte på om det var for lite. Når vi kom til Government Office, var det lite kø. Ein kar foran oss i køa hadde med seg en koffert og sekk, og ved sikkerhetssjekken, fekk han beskjed om at det ikkje var lov å ha med tripod. Vakten laga eit kryss med hånda, og turisten prøvde å spør om han kunne legge igjen bagasjen til seinare. Dette fikk han ikkje svar på, og til slutt blei han vifta videre.

Oppe var utsikta heilt fantastisk. Det sank verkeleg inn kor ufattelig svært Tokyo er. Vi gikk i north tower, og det fantes et som vendte sør også. Med andre ord såg vi ikkje alt eingong. Etterpå vandra vi mot Harajuku. Eg kjente navnet frå sangen "Harajuku girls" frå Gwen Stefani og visste at området var kjent for mote. Vi såg mange spesielt kledde mennesker. Nokre hadde veldig høge sko, ei hadde svære virveløyredobber. Jentene hadde skjørt som eg gjerne skulle visst kor dei har skaffa. A-line skjørt er ikkje lett å få tak i. Mange hadde også vide bukser, der ein sikkert kunne plassert tre bein. Dei såg behagelige og luftige ut! I forhold til butikker, var det som slo meg kor populært manga og spille-figurer er. Rundt eit kvart hjørne fantes artikler knytta til spill-verda, og dette stemmer med kva eg har lest på forhånd. For Japanere er dette ein måte og rømme litt vekk for ei stund. Dei kan dykke inn i ei ny verd, noko som nok er godt etter ein hard dag på jobb. Det betydde ingenting om du var 50 eller 20, overalt såg vi mennesker med nasa i et manga-hefte.

Vi bestemte oss for å forflytte oss videre, til Akihabara området. Det er blant anna kjent for `maiden Cafès`som eigentleg berre må oppleves. Frå første stund blir du varta opp av kvinner kledd i spesielle drakter. Det var ikkje lov å ta bilder, men dei ligner på enkelte manga-figurer. Når vi sa vi var frå Norge braut dei ut i glede: Aaaah: Norway! Vi fikk på oss søte hårbøyler som vi satt med heile tida. Eg bestilte ei kake, og før eg skulle ete den måtte vi gjenta nokre bevegelser dei laga. På eit punkt dempa dei belysninga og spilte japansk musikk mens en av jentene dansa. Ein mann som sat ved eit bord, hadde med glowsticks som han vifta energisk med. Før eg reiste til Japan, såg eg ein liten dokumentar om dating-livet i Japan. Mange menn unngår forhold, sidan dei er redd for å bli avvist. Maiden cafè er ein trygg plass dei kan gå for å få positiv oppmerksomhet i ein time.
Vi avslutta kvelden med karaoke. Du får eit rom heilt for deg sjølv, noko som gjer det mindre flaut å synge ut av full hals. Eg bestilte ein tallerken med fritert kylling, men det var så mykje bein i den at eg la det meste igjen.

Når vi skulle heim, havna vi midt i jobb-rushen. En mengde Japanere med heilt likt antrekk kom mot oss frå alle kanter. Jobb er viktig i Japan, og det ligg mykje ære i det. Mange jobber seint, og fleire vi såg virka slitne. På metroen heim var det fullstappa. Det som slo meg var kor stille det var på metroen, der alle sat med mobilen (og ikkje overraskande spilte ulike spill). I Japan går dei langt for å ikkje forstyrre andre.

Det var en begivenhetsrik dag, og klokka er no halv ti (Tokyo tid). Det blir godt å sove, for å fordøye alle inntrykka.

På maiden kafè

Tilfeldig tempel i Akihabara

Nokre av dei høge bygningene i Shinjuku/Shubuya området

Obligatorisk karaoke

Slik ser Japanere ut etter dei har vore på jobb

Kunstneriske jenter på Maiden kafè

Framme i Tokyo

No sit eg i senga på Emblem Hostel, kor eg og Kjell Inge bur. Klokka er snart ti norsk ti, mens den snart fem her i Tokyo. Det tok oss 14 timer med fly, og fire timer med venting før flyet traff bakken, men tida gjekk eigentleg ganske fort. Første flyet tok oss frå Bergen til Oslo. Eg var berre halvvåken, noko som kan forklare at eg insisterte instendig på at personen som sat nærmast gangen, hadde tatt feil sete. Tålmodig peika han mot sete-anvisninga, og eg måtte mumlande beklage.  I motsetning til meg, hadde han full kontroll over kven som skulle sitte kor.

I Oslo venta vi fire timer. Eg handla litt på taxfreen og så sat vi og venta. Eg har kjøpt meg ei ny psykologi-bok, som eg kosa meg med. Flyet til København var litt forsinka, men dei klarte å ta igjen det meste av den tapte tida. Det var likevel kun en halvtime til boarding, så vi tok beina fatt og halvsprang til vi kom til gaten på motsatt ende av der vi landa. Flyturen frå Tokyo gikk rimelig fort. Eg sov nokre timer fra klokka sju, men etter dette var det berre halvsoving fram til vi kom hit. På flyplassen tok vi straks ut penger, før vi sjølvsikkert vandra mot WIFI-skranken, der vi skaffa oss portable WIFI slik at vi alltid kan vere på nett. No går eg rundt med ein boks i sekken, som forhåpentligvis ikkje blir ødelagt, slik at den leveres tilbake i samme stand som vi fekk den.

Det gikk greit å finne utav metro-systemet. Turen tok oss ca 50 minutt, med eit bytte undervegs. Når vi kom ut, var det skikkeleg varmt. Herleg! Vi svirra litt rundt, men til slutt kom vi og google maps til enighet og fant hostellet. Vi var der kl 12.00, men kunne ikkje sjekke inn før fire. Derfor fikk koffertene stå å vente tålmodig mens vi rusla rundt i området ei stund. Vi fant en lokal supermarknad, der Kjell Inge verdensvant hamstra Sushi, mens eg fant sandwicher med egg og skinke (og ein is). Etterpå gikk vi opp i loungen, der det krydde av skjønne Japanske barn. Ein av dei kom bort og sa noko eg ikkje forstod, mens han peika på en pakke med snop. Eg trur han ville eg skulle åpne den, men mora kom bort før eg fikk gjort noko med saken. En av mødrene ville vi skulle smake ein stor firkanta snop-kule, så vi tok en på deling. Etterpå prøvde vi å spele Jenka, men det tok høgst 1 minutt før eg fekk bygningen til å velte. Anstrengelsen blei for stor, så vi kapitulerte på to sakko-sekker, kor vi halvsov fram til klokka var fire.

Vi skal snart ut å ete middag. Vi skal i tillegg prøve å finne ei shopping gate som ligg her i Nishiarai. Ellers blir det nok tidleg i seng for å få sammenhengende og god søvn. Gleder meg til imorgon!

Nishiarai Daishi tempel, eit steinkast unna oss.

De 22 beste tingene å gjøre i Tokyo

Tokyo, hovedstaden i Japan er en fantastisk stor og spennende metropol. Tokyo kan by på alt av kulturelle opplevelser, matopplevelser, aktiviteter og arrangementer, store flotte parkområder og et offentlig transportsystem med en punklighet man ikke finner andre steder. En reise til Tokyo er en opplevelse for livet.

Her har vi laget en liste på de 23 beste ting å gjøre i Tokyo, Japan.

1. MEIJI SHRINE (MEIJI-HELLIGDOMMEN)

Shintotempelet Meiji Jingu (Meiji-helligdommen), er et tempel som ligger i nærheten av parken Yoyogi, i Harajuku. Tempelet er et av de mest berømte og besøkte templer i Japan. Shintotempelet Meiji Jingu er bygget til minne om keiser Meiji, som var den keiseren som åpnet Japan til omverdenen i 1867, og som lanserte moderniseringen av Japan. Kontrasten mellom det ”høytidlige” tempel og omkringliggende moderne Tokyo er dramatisk!

2. SHINJUKU GYOEN NATIONAL GARDEN

Shinjuku Gyoen National Garden er en stor park i nærheten av Shinjuku og Shibuya i Tokyo. Parken er en av de vakreste parkene i Tokyo. Dette er et av de beste stedene for å oppleve kirsebærblomstringen på våren, siden parken har 1500 kirsebærtrær. Parken har også et tradisjonelt tehus.

3. TSUKIJI FISKEMARKED

Tsukiji fiskemarked er et av verdens største fiskemarked. På dette fiskemarkedet kan du se og smake på fisk og fersk sjømat. Dette fiskemarkedet er en av hovedattraksjonene i Tokyo og er svært populær med mange besøkende.

4. SENSO-JI TEMPELET I ASAKUSA

Senso-ji tempelet er et Buddhist tempel i Asakusa. Dette er et veldig fargerikt tempel! I nærheten av tempelet er det en lang shopping gate som heter Nakamise-dori, der man kan kjøpe mange japanske suvenirer. Man kan også smake på mange japanske tradisjonelle godterier og snacks.

5. SE PÅ SUMO VED RYOGOKU KOKUGIKAN

Ryogoku Kokugikan er en Sumo stadion der man kan se på spennende Sumo konkurranser. I nærheten er det mange tradisjonelle restauranter som serverer typisk «sumo-mat».

6. SHOPPING OG GOD MAT I GINZA

Ginza er kanskje verdens dyreste shopping-gate, med dyre varehus og motebutikker, og er et ”must” for drevne ”windowshoppers”. Hennes & Mauritz har også en filial her, dog ikke med norske priser… Et besøk i matavdelingen i et av de store varehusene er også fascinerende. Her finner du alt fra tradisjonell japansk mat (ramen, bentobox, sushi m.m) til vestlig mat.

7. AKIHABARA ELECTRIC TOWN

Akihabara Electric Town ligger mellom Ueno Station og Okachimachi Street. Her finnes over 600 butikker som selger alt av elektriske artikler, hvite- og brunvarer, mobiltelefoner, kameraer og alt av utstyr og elektriske duppeditter du ikke visste du trengte. Dette i et hav av lys og lyd. Husk å ta med pass for å registrere tax-free kjøp!

8. DET STORE FOTGJENGERFELTET I SHIBUYA (SHIBUYA CROSSING)

Ligger i bydelen Shibuya og hevdes å være verdens største og traveleste fotgjengerovergang. Det er mange motebutikker og restauranter her som er rettet mot et litt ”yngre” publikum. Verdt et besøk!

9. OMOTOSANDO OG HARAJUKU

Omotosando og Harajuku er trendy områder med moter og restauranter. Spennende og absolutt verdt et besøkt hvis du er glad i shopping og god mat.

10. TOKYO IMPERIAL PALACE OG ØSTLIGE HAGE

Har kan man se ruinene av det første slottet som ble bygget i Edo (nå Tokyo).  Den ligger i den østre delen av den enorme parken rundt keiserpalasset, og er en populær ”grønn lunge” i Tokyo.

11. UENO PARK

Ueno park er en stor, flott park sentralt i Tokyo. I denne parken kan du se mange flotte templer, kirsebærblomstring på trærne, samt besøke forskjellige museer og dyrehage.

12. YOYOGI PARK

Yoyogi park er i nærheten av Harajuku stasjon og en av de flotteste parkene i Tokyo og perfekt for gåturer og piknik. På søndager er det mange morsomme forestillinger og band i parken.

13. TOKYO DISNEYLAND OG TOKYO DISNEYSEA

Tokyo Disneyland og Tokyo DisneySea er et must å besøke i Tokyo, hvis du er glad i alt som er Disney. Fantastisk gøy for store og små.

14. ODAIBA

Odaiba ligger ute i Tokyo Bay på en kunstig øy, og det går et førerløst tog ut dit. Mange av Japan’s store merkevarer, som Panasonic, Sony og Toyota har store showrooms hvor de viser sine siste produkter. Her er det også gode shopping-muligheter. På Odaiba er det en miniatur statue av frihetsgudinnen.

15. SPISE GODE MÅLTIDER PÅ GAMLE TRADISJONELLE RESTAURANTER I YURAKUCHO

I Yurakucho kan du spise på sjarmerende, gamle tradisjonelle restauranter. Mange av restaurantene er små og enkle spiserier. Her kan du spise fantastiske nudler, kyllingspyd, sashimi, sushi og annen mat.

16. SYNGE KARAOKE PÅ EN KARAOKEBAR I TOKYO

I Tokyo finnes det mange underholdende karaokebarer, der du enten leier karaokerom sammen med venner eller synger foran publikum. Kjempegøy!

17. JAPANSK TRADISJONELT BADEHUS ELLER ONSEN (OFFENTLIG BAD)

Ta et herlig bad i et tradisjonelt japansk badehus eller offentlig bad. Tradisjonelt japansk badehus eller Onsen er litt annerledes enn i vestlige land. Her kan man bade i forskjellige varmebad og kuldebad for en rimelig penge. Mange offentlig bad har også servering av mat og drikke, sove -og avslapningsområde og massasjestoler. Dette er for mange en opplevelse for livet.

18. TRADISJONELLE JAPANSKE GJESTEHUS (RYOKAN)

Overnatt på et tradisjonelt japansk gjestehus eller Ryokan, der du kan oppleve tradisjonell japansk kultur. Her sover man på matter og spiser mat på tradisjonelt japansk vis på gulvet. Mange Ryokan har naturlige mineralbad som man kan bade i etter lange vandringer i Tokyo.

19. TOKYO SKY TREE

Tokyo Sky tree er et 634 meter høyt tårn. Et besøk her kan kan by på panaromautsikt over Tokyo!

20. ROPPONGI

Roppongi er et område med mange gode restauranter, shopping, kinoer og nattklubber.

21. BESØKE HOTELLET PARK HYATT TOKYO

Park Hyatt Tokyo er et fantastisk flott hotell. Besøk New York Bar og nyt den fantastiske utsikten over Tokyo!

22. KAFEER MED FORSKJELLIGE TEMAER

Tipsene er hentet fra "Havfruereiser"

I Tokyo har de mange forskjellige kafeer med forskjellige temaer der dem serverer mat, kaker og varm drikke. Morsomme tema-kafeer er Hello Kitty kafe, Katte-kafe, Hunde-kafe, Kanin-kafe, ugle-kafe og masse annet. Kanskje ikke en så god idè hvis man er allergisk mot dyr.